Kretsløp
Tekst: Elizabeth Croft
Martin Creeds ARBEID NO 232: «the whole world + the work = the whole world» dukket plutselig opp i tankene mine som det definitive svaret på mange spørsmål jeg har stilt meg de siste månedene, om sirkelformer og kretsløp i forhold til naturen, kunsten og livet.
Ligningen «the whole world + the work = the whole world» skrevet med små hvite neon bokstaver ble først installert på fasaden av Tate Britain i London i mars 2020, og er over 15 meter langt.
Arbeidet snirkler seg og bøyer seg inn over seg selv som en uløselig og overflødig ytring.
På det fysiske plan kan ikke et kunstverk tilføye verden noe, men bare omforme eksisterende resurser. Neon gassen og silisiumet, brukt til å lage glassrørene som omsluttet den, hadde allerede eksistert i millioner av år før de ble rekonstruert til sin nåværende form. Kunstverket er ikke noe nytt med hensyn til materialene, ingenting ble skapt og alle elementene fortsetter å være en del av verden, akkurat som før - verden er derfor uforandret.
Arbeidet virker som det sier noe større også, om kunst og dets formål eller effekt på verden. At det ikke oppnår noe – at verden er uforandret på et filosofisk og mentalt plan også. Jeg kunne argumentere for at siden arbeidet har sirklet rundt i mitt hode helt siden jeg så det, for over 20 år siden, så har det forandret verden, siden det har forandret tankene jeg har hatt om kunst og kunstens status i verden. Disse tankene virket nye for meg da, men nå undrer jeg meg om de virkelig er nye?
Andre har sikkert hatt de samme tankene om kunst før meg. Er disse tankene bare en del av et felles kunstrelatert kretsløp som har eksistert så lenge vi har laget kunst og tenkt rundt den? Et kretsløp hvor kunst blir skapt, reflektert over og diskutert, og disse ideene så fores inn i produksjonen av ny kunst som så blir reflektert over og diskutert i det uendelige.
Martin Creeds arbeid virket først som et svar på de mange spørsmålene som hadde kretset rundt i mitt hode etter at jeg begynte å tenke på sirkulære bevegelser. På overflaten kunne dette virke som et interessant og likefremt svar på ideene om kretsløp som binder sammen verkene i denne utstillingen. Men jo mer jeg tenkte på Martin Creeds ligning, og jo mer jeg tenkte på sirkularitet, jo mere forvirret og desperat ble jeg. Jeg strakte med til slutt etter svar hos teoretiske fysikere, kosmologer og diktere.
Vi tar alle del i å produsere kretsløp og sirkler innenfor sirkler. Alt skjer i endeløse kretsløp. Biologiske kretsløp inne i kroppen, planeters sirkling rundt soler, ukenes repetisjoner, årstidenes gjentagelse, månens endeløse baner rundt jorden. Vi stiller de samme spørsmålene og får de samme svarene. Forhold oppstår og avsluttes, kjærlighet blomstrer og dør. Barn fødes, vokser, får egne barn, blir gamle og dør. Rundt og rundt i sirkler som beveger seg ut og kommer tilbake. Sirkler innenfor sirkler, i en uendelig gjentagelse av banene sine.
Vi lærer når vi er barn at årstidene gjentar seg gjennom året. Vann fordamper oppover og blir til skyer, for å komme tilbake igjen som regn. Det er noe søtt og betryggende med disse enkle modellene av verden, men som voksen blir jeg bevisst andre mer skremmende kretsløp. Hva med gjentagelser av overgrep og undertrykking som repeteres i familier og nasjoner, mønster av avhengighet og dårlig oppførsel, ødeleggende sirkler som vi ikke ser ut til å klare å endre. I alle sirklene forblir reglene de samme, men materialene og ingrediensene forandres. I repetisjonen av krig og fred repeteres mønstrene. Følelsen av resignasjon som vi føler ved hver nye krig kommer både av vår anerkjennelse av at vi som mennesker virker vi dømt til å repetere mønsteret, og at dette vil føre til lidelse og smerte hos en helt ny gruppe mennesker.
Vi kan ikke leve uten å være del av alle slags gjentagende kretsløp og sirkler. Noen av dem holdt inne i kroppen, andre binder oss sammen med andre levende vesener. Vi puster ut det treet puster inn. Vi puster inn det treet puster ut. Vi lager trærne, trærne lager oss. Vi eksisterer for hverandre og med hverandre. Vi kan ikke unnslippe deltagelsen i disse kretsløpene, på samme måte som vi ikke kan unnslippe tidens gang. Tiden tillater at sirklene gjentas, men det er også tiden som gjør alt dette så forvirrende.
Selvfølgelig er alt påvirket av tid. Uten tid kunne det ikke være bevegelse mellom de forskjellige stadiene eller fasene som danne sirkelen. Per definisjon kan kretsløpet bare gå en vei, det kan aldri reverseres, nettopp på grunn av tiden.
Noen av disse kretsløpene holder oss i live, slik som blodet sirkulerer i kroppen og bærer oksygen til organene for så å frakte karbondioksid til lungene for å pustes ut. Tidens løp tillater disse livgivende prosessene mens den samtidig fører oss nærmere døden. Disse livs vedlikeholdende kretsløpene inne i kroppen stopper simpelthen ved døden, men vi fortsetter å oppholde oss i den større sirkelen som vi alltid var en del av, hvor det materielle innholdet av kroppen blir resirkulert og tatt opp i noe nytt.
Noen løp virker endelige, slik som de lukkede systemene inne i kroppen, mens andre virker uendelige, som repeterende årstider, eller nedbrytning av materialet på skogbunnen. Men er dette virkelig tilfellet? Eller er disse sirklene som virker uendelige, egentlig spiraler når vi begynner å tenke på effekten av tid?
Mens noen religioner tror på a reinkarnasjon og karma, holder andre seg til ideen om en endelig dag da alt simpelthen vil tar slutt. I boken til teoretisk kosmolog Dr Katie Mack, «The End of Everything», beskriver hun de rådende teoriene som fysikere og kosmologer holder seg til om hvordan universet komme til å ende. Fordi det vil ende. I motsetning til hva vi ser i naturen er ikke universet selv i kretsløp, men langsomt døende.
Det startet med Big Bang, en eksplosjon av energi som de fleste fysikere er enige om at ikke vil ende ikke med å krympe sammen, men med en varme-død. Energien fra Big Bang vil ganske enkelt frese ut.
Vår egen stjerne, solen, kjølner gradvis og vil i løpet av 5 milliarder år bli en gigantisk rød stjerne. Om 100 milliarder år vil alt begynne å bli mørkt, da alle stjernene i Melkeveien, inkludert vår egen sol, vil ha brent ut. Alt vil løse seg opp, svarte hull vil fordampe, tiden vil fortsatt gå, men det vil ikke være noen fremtid når alt oppløser seg. Livet i universet er ingen sløyfe, det vil ikke gjenfødes, bli reinkarnert eller gjenvunnet, men ganske enkelt falme bort til intet.
Mange av kretsløpene vi tror vi ser er faktisk spiraler, dersom vi ser dem fra siden kan vi se dem strekke seg 5 milliarder år in i fremtiden. Oppskriftene for å gjenvinne materie, over tid, frem til endelig oppløsning.Derfor kan Creeds ligning rettes til: «the whole world + the work = the whole world + time = nothing»
Imens sirkulerer blodet i kroppene våre, vi puster in, trærne puster ut og vi lager kunst, så kaster vi den. Denne sommeren ble tre av mine verk levert for å resirkuleres hos IVAR gjenvinnings anlegg på Sele. Jeg kastet dem i kontaineren for metall avfall, siden dette var foto på aluminium. Komponentene var metall, lim, papir, blekk og plast. Hva vil disse komponent delene bli til? Hva med det kunstneriske innholdet i arbeidet? Har det forsvunnet eller vil det bli resirkulert eller gjenfødt?
Natalie Goldberg snakker i boken «Writing down the Bones” om å lage en komposthaug av skrevet materiale. Med denne arbeidsmåten kan en skribent eller kunstner lage arbeid, ikke for å presentere det for verden, men for å forsøke å kanalisere en følelse. Arbeidet som produseres blir lagt til en slags komposthaug, som en dag vil produsere en vakker «blomst» av et dikt eller et kunstverk.
Som kunstnere vender vi igjen og igjen tilbake til de samme temaene, og prøver igjen og igjen å utrykke en følelse eller en idé. Arbeidet som produseres legges til i vår komposthaug. Vi må ikke være redde for denne prosessen eller flaue over det klønete med våre tidligere forsøk på å uttrykke oss. Noen ganger vil arbeid presenteres, få noen til å føle en forbindelse med verket og det blir solgt. Andre ganger ender det livet på et offentlig gjenvinningsanlegg. På den ene eller andre måte har de bidradd til den mørke mulden av kreativ kompost som vil føre til utvikling av nye verk, for så å berike molden og så videre.
Kanskje poeten T. S. Elliott uttrykte dette best da han skrev:
“We shall not cease from exploration,
And the end of all our exploring,
Will be to arrive where we started
and know the place for the first time.”
Tekst: Elizabeth Croft
Oversetter: Anne Haaland Bland
–
«Vi vil ikke slutte å utforske,
Og slutten av all vår utforsking,
Vil være å ankomme hvor vi begynte
og kjenne stedet for aller første gang».T. S. Elliott
Oversatt av A.H Bland